Tavla til Marit og Petter

Sunday, April 16, 2006

Hyttetur

Marit og jeg har nettopp hatt fire fine døgn på hytta vår på Vivelid. Det har vært utrolig lite snø på Vestlandet denne vinteren, men det var likevel nok til å gå på ski. Denne gangen bar vi påskeprovianten m.m. på ryggen fra Garen. Det tok oss fem timer før vi kunne sette nøkkelen i hyttedøra. Det var mye vilt i fjellet; vi så masse spor av rev og hare, og en kveld så vi trolig ca. 100 ryper som ble skremt opp av en snø-schooter. Vi så også spor av elg og røyskatt.

Det vi lærte av denne turen er at været skifter utrolig fort i fjellet. Vi tok ikke med oss niste da vi en av dagene trodde vi skulle ta en liten formiddagstur i dårlig vær. (Og værmeldinga var jo også dårlig!) Men det skinte opp og ble ganske nydelig vær. Da måtte vi snu fordi vi begynte å bli sultne, men vi hadde jo egentlig lyst til å gå lenger!

Det blir forresten alltid bedre vær på Vivelid enn hjemme, i hvert fall når vindretningen er fra sydvest.

Så vi er blitt litt påskebrune, det har vært noe sol hver dag.

Ellers merkes det at tregrensa stadig kryper oppover, og det blir etter hvert mer skog på Hardangervidda. Helt opp til 1400 m.o.h. kan man finne bjørk på lune plasser. Det skyldes jo mildere vintre og mindre av beitedyr i fjellet.

2 Comments:

At 3:07 AM, Blogger Monika said...

Gratulera med blogg!
Så artig då :)

Det går forresten fint an å legga ut bilder på bloggen, som de allereide har lagra på harddisken. Digitalkamera er ikkje eit must i så måte... Vår felles kjente, Øystein, har jo sendt oss ein del bilete i ny og ne, så eg reknar med de har sorten...

kan læra dykk eg :)

 
At 8:34 AM, Blogger Øystein said...

Det er fint at du tar på deg den oppgåva, Monika, for å vera heilt ærleg så er eg litt lei av å vera alles dataguru.

Kjekt å høyra frå vivelitur. Eg hugsar påsketurane til viveli frå barndommen som temmeleg strabasiøse. Ein gong, måtte eg stå etter på ski, medan andre satt trygt og godt under eit teppe på scootersleden. Og ganske fort gjekk det opp for meg at eg ikkje hadde nokon måte og kommunisera med dei andre. Så gjekk det som det måtte, eg misse taket i tauet, og stavane som var vikla inn i tauet, og måtte stabba meg av garde mot Viveli på eiga hand. Scooterlaus og stavlaus. Trur det gjekk ein halvtime før beste merka noko. Vel vel, det er vorte til eit morosamt minne no. Likevel likar eg meg best på fjellet når ein kan få med seg noko ned att.

 

Post a Comment

<< Home